onsdag 16. oktober 2013

Carmen Zita og døden - Karin Fossum

 
 
Forlagets omtale - fra Cappelen Damm:
 
 
Konrad Sejer er tilbake! I "Carmen Zita og døden" er han høyst nærværende, ikke bare som den sindige og skarpe etterforskeren, men også som mennesket Konrad Sejer som  har sitt å slite med. Men på stueveggen henger bildet av hans elskede Elise som han hver dag deler noen tanker med, og hunden Frank Robert, en kinesisk Shar-Pei, er alltid ved hans side. Og hver kveld avsluttes som alltid med en tynn whisky og en enslig sigarett.

Denne gang er det Skarre som er først på åstedet. Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknuste, og alt ser ut til å være et uhell. Men Skarre stusser, det er noe med den unge moren, og han lufter sine anelser for Sejer. Etterforskning blir satt i gang som alltid ved brå død, og den unge moren, Carmen, viser seg å være noe for seg selv. Selvopptatt, grunn, forkjælet og pyntesyk. Denne romanen har alt man forventer av en krim fra Karin Fossum; en fryktelig ulykke, gode og spennende portretter av de innvolverte, et godt politiarbeid med en uventet utvikling. Og som vanlig er det litteratur på et høyt nivå.
 
 
 
 
*
 
 
Boka handler om Carmen og Nicolai, foreldrene til Tommy som blir funnet druknet i en dam like ved familiens hus. Skarre og Sejer mistenker fort at noe ved drukningen ikke stemmer. De undrer seg veldig over moren, Carmen, som synes å ha en ganske merkelig oppfatning om sannheten og hvor mange ganger hun kan endre forklaring...

Jeg har tidligere likt bøkene om Sejer og Skarre, og hadde derfor gledet meg til denne, men den nådde ikke helt opp hos meg. Jeg synes det for mye dveling ved hvor synd det liksom var på Carmen, selv om hun hele tiden gjentok - både til seg selv og alle andre - at hun var så sterk og skulle komme seg over tragedien. Og jeg ble ganske lei av hvor bortskjemt hun var...
 
Det var også lite av handlingen som dreide seg om selve etterforskningsarbeidet, hele handlingen strekker seg over et års tid, og mot slutten virket mye av handlingen som raske, korte oppsummeringer.

Boka er bare er drøyt 200 sider, likevel virket den både lang og litt tunglest, og jeg syntes slutten var rar, selv om den ganske sikkert antyder hvordan saken ender helt til slutt. Jeg savner rett og slett en tydelig og oppklarende avslutning.

Ikke den den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, og jeg gir boka terningkast 3.
 
 
 
 

Du finner boka hos:
 

4 kommentarer:

  1. Jeg likte den ganske godt, selv om jeg er enig i en del av det du skriver.. Mye dveling med Carmens ditt og datt-men hun var jo den sentrale person her , mye prat i mellompartiet, gjentagelser, mye om Sejers angst.. Men temaet er nok vanskelig å skrive om..
    Men full pott fikk den heller ikke av meg. Det ble en firer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg sammenlignet automatisk med de tidligere bøkene med Sejer og Skarre, og da kommer de bedre ut.

      Slett
  2. Synd at det ikke ble en bedre leseopplevelse. Har lest flere som skriver det samme. Leser om denne hundreåringen nå. Begynnelsen var super - men nå har den flatet litt ut. Håper det tar seg opp igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg hadde gledet meg til denne, og ble som sagt litt skuffa...
      Hundreåring har jeg ikke lest enda, har hørt så mye bra om den at jeg nesten ikke tror det kan være sant, og når jeg ser hva du skriver nå så kanskje den egentlig er litt oppskrytt?

      Slett