onsdag 30. september 2015

Vi ba aldri om vinger - Vanessa Diffenbaugh

 
 
Forlagets omtale - fra Aschehoug Forlag:
 
 
Fra den bestselgende forfatteren av "Blomstenes hemmelige språk" kommer nå en ny roman. "Vi ba aldri om vinger" er en sterk, rørende og aktuell historie om mennesker som lever i usikkerhet, om deres forsøk på å skape seg en ny tilværelse i et annet land, og om håpet som ligger i kjærligheten.

Letty Espinosa har egentlig aldri vært den moren hun har ønsket å være for de to barna sine - 15 år gamle Alex og Luna på 6. Barna vet ikke hvem fedrene deres er, og de bor sammen med Letty og besteforeldrene i et fattig område i San Fransisco. Når besteforeldrene bestemmer seg for å flytte tilbake til Mexico, snus Lettys tilværelse på hodet. Hun må klare seg selv og være både mor og forsørger.
I baren på flyplassen der hun jobber, dukker det plutselig opp en ny kollega som får henne til å se annerledes på tilværelsen. Samtidig blir Alex forelsket i en klassevenninne, og når han en dag skjønner hvem som er hans far, settes mye på spill i den lille familien
.
 
 
 
*
 
 
 
For en nydelig bok! Jeg har faktisk ikke lest "Blomstenes hemmelige språk", så jeg var ikke forberedt på hvor dyktig denne forfatteren er. For hun får virkelig fram hvor trist og vanskelig familien Espinosa har det, og jeg ble rett og slett glad i den lille familien.
 
Boken åpner med at Alex og lillesøsteren Luna er alene hjemme etter at moren Letty og mormoren Maria Elena har dratt til Mexico for å hente hjem igjen morfaren. Morfaren hadde dratt i forveien etter at han hadde fått beskjed om at hans mor har blitt alvorlig syk. I løpet av denne reisen helt i begynnelsen liker jeg ikke Letty noe særlig i det heletatt, og hun virker som en likegyldig mor som lar en 15 åring og 6 åring være alene hjemme i dagevis. Men etter hvert forstår jeg at hun aldri har fått sjansen til å være mor for dem, og at det er Maria Elena som har skyld i at hun aldri har fått slippe til.
 
Når Letty nå må stå på egne ben sammen med barna blir hverdagene hennes annerledes, og tross en del motgang vokser de på det alle sammen.
 
Alex på 15 forelsker seg for første gang, og han møter endelig sin far. Mot slutten virker det som at alt skal ordne seg veldig bra for alle, men det dukker fortsatt opp utfordringer for den lille familien og de de har rundt seg - og igjen ble jeg slått av det skremmende i at sånn er det faktisk mange som har det i USA (og mange andre land for den del) nå i dag - ja, jeg vet at nå ble dette veldig vagt, men jeg vil heller ikke røpe noe av handlingen.
 
Boken er godt skrevet, jeg ville hele tiden lese bare litt til, og litt til, samtidig som jeg ikke ville at den skulle ta slutt.
 
En roman som gjorde sterkt inntrykk på meg, og som jeg uten tvil gir terningkast 6
 
 
 


4 kommentarer:

  1. Jeg falt for den første boka til Diffenbaugh, så dette noterer jeg meg som svært interessant! Takk for den fine omtalen du skriver. Og forhåpentligvis har du en fin dag, og anledning til å lese litt. Her stormer det utenfor vinduene, og jeg prioriterer data og bok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kommer til å lese Blomstenes hemmelige språk om ikke lenge, og jeg gleder meg. I kveld har jeg planer om å begynne på Menn som hater kvinner av Stieg Larsson, jeg er vel snart den eneste i verden som ikke har lest bøkene hans ;)

      Slett
  2. Så godt å høre at du likte den så godt. Jeg begynte på lydboken i går, men har bare hørt en halv time. Gleder meg til fortsettelsen :)

    SvarSlett