Bienes død - Lisa O'Donnell

Forlagets omtale (fra Juritzen Forlag):

 

 

I dag er det julaften. I dag er det fødselsdagen min. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravd foreldrene mine i hagen. Ingen av dem var elsket.

 

15 år gamle Marnie og hennes lillesøster Nelly er akkurat ferdig med å begrave foreldrene i hagen. Bare de to søstrene vet hva som har skjedd.

Naboen Lenny skjønner fort at de to jentene er helt alene i verden og at de trenger hans hjelp. Eller er det han som behøver deres hjelp?

Gjennom disse tre skakkjørte stemmene fortelles denne nervepirrende og originale romanen om å vokse opp i et hjem med mange stygge hemmeligheter.

En både rørende og røff fortelling om å være fortapt, men likevel gjøre alt man kan for å overleve.
Dette er en nyskapende roman med et knapt, rett på sak-språk som samtidig blomstrer. Her er masse svart humor.

 

 

*

 

 

Da jeg leste prologen «I dag er det julaften. I dag er det fødselsdagen min. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravd foreldrene mine i hagen. Ingen av dem var elsket.» var jeg nesten litt usikker på om dette var en bok jeg kom til å klare å lese, for allerede da merket jeg meg det direkte og nesten brutale språket. Samtidig var jeg veldig nysgjerrig på denne boken, så jeg fortsatte, og det angrer jeg ikke på.

Boka handler om søstrene Marnie på 15 år og Nelly på 12 år som i fortvilelsen over at begge foreldrene er døde - og redselen for at barnevernet skal finne ut at de er foreldreløse, og at de dermed kan risikere å havne i hvert sitt fosterhjem - begraver foreldrene sine i hagen. Til alle rundt seg sier de at foreldrene har stukket av – noe de uansett gjorde rett som det var.

Boka er delt inn i kapitler hvor hver av jentene forteller sin versjon av det som foregår, og det er ikke alt de opplever på samme måte. Disse forskjellige oppfatningene kommer nok av at Marnie er tøff, hun røyker, drikker og slåss, mens Nelly er forsiktig, hun er ikke en som lar seg påvirke av andre på sin alder, og er det som Marnie beskriver som spik spenna...

Jeg oppfattet Nelly som autist eller at hun har aspergers syndrom, siden hun er helt unikt talentfull på visse områder – som f.eks. på fiolinen - og fordi hun ordlegger seg så spesielt, som om hun lever tidlig på 1900-tallet.

I tillegg blir vi godt kjent med naboen til jentene, Lennie, som er pensjonert, ensom og også han har en del å skjule.

Språket er veldig direkte, med korte setninger og dette gir en god flyt som gjorde at jeg hele tiden ville videre i handlingen. Så jeg vil si at den var lettlest.

Avslutningen var overraskende, i positiv retning, heldigvis sier jeg, for ellers hadde denne boken blitt fryktelig trist, for disse to søstrene har ikke opplevd mye positivt.

En tankevekkende historie som jeg anbefaler, og jeg gir boka terningkast 5.