Forlagets omtale - fra Pantagruel Forlag:
I Krystallslottet skriver Walls om sin oppvekst i hendene på eksentriske og
nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker og moren,
Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer
maling og litteratur fremfor morskap: ”Hvorfor tilbringe en hel
ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en
time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?”
spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat,
meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm
og kjærlig, men når han blir full blir han destruktiv,
upålitelig og til tider voldelig.
Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad var motivert av innfall og paranoia var barna; Jeanette, hennes bror og to søstre, i stor grad overlatt til seg selv.
Walls beskriver i fascinerende detalj om hvordan det var å være barn og vokse opp i denne familien som stadig er på flyttefot og ute etter nye eventyr. Eventyr som oftest var en flukt fra pengeinnkrevere og enhver form for ansvar. Gjennom Walls fantastiske historiefortellende håndlag, blir vi kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene – til tross for deres overveldende selvopptatthet – lyser fra alle sidene i boken.
*
Boken er skrevet fra Jeannette's
ståsted fra så langt tilbake hun kan huske, og det første hun
husker er fra 3 års alderen. Hun forteller om barndommen på en slik
måte at det ikke virket så ille å vokse opp med en alkoholisert
far og en lettere gal mor, og det er vel rett og slett fordi dette
var det eneste hun kjente til, og dermed trodde at det var slik det
var i alle familier.
Jeg tenker at det nesten er det verste: tenk å tro at det er slik det skal være: Stadig på flukt, korte opphold på nye steder, ingen faste rutiner, knapt med mat, og tider med lite eller ingen skolegang.
Likevel er det tydelig at Jeannette, etterhvert som hun blir eldre, forstår at de ikke trenger å vokse opp under slike forhold. For da faren spør henne på 10 årsdagen hennes hva hun ønsker seg aller mest, og hun sier at hun skulle ønske at han kunne slutte å drikke, sitter jeg med tårer i øynene, og jeg synes bare enda mer synd på henne og søsknene.
Utover i boka følger vi Jeannette og søsknene fram til de er voksne, og selv om dette er en dyster historie så opplever de også gledelige ting i livet, heldigvis.
Og det jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er beundring over hvordan de klarte seg, tross alt.
Boka er godt skrevet, lettlest, og tankevekkende, for jeg merker at dette er en bok som virkelig setter ting i perspektiv.
Jeg anbefaler boka og gir den terningkast 5.
Du finner boka hos:
