Forlagets omtale - fra Tiden Forlag:
Vinteren 2011 går Linnéa motvillig med på å gå til psykiateren Finn for sine depresjoner. Det blir helt sikkert ikke et vendepunkt. Eller?
«Plutselig begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover ansiktet og ned i tastaturet, helt uten tillatelse og forvarsel gjorde de dette – og jeg måtte lukke laptopen for å konsentrere meg utelukkende om gråtingen.
Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.»
Romanen Evig søndag følger ett år i Linnéa Myhres liv. Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag.
«Plutselig begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover ansiktet og ned i tastaturet, helt uten tillatelse og forvarsel gjorde de dette – og jeg måtte lukke laptopen for å konsentrere meg utelukkende om gråtingen.
Det er altfor kort vei mellom stillhet og gråt. Alle disse tårene jeg hadde spinket og spart på i hele denne lange tiden, trillet nedover ansiktet mitt og knuste alt jeg hadde bygget opp. Jeg måtte antakeligvis starte helt fra begynnelsen av. Jeg visste ikke engang hvilken begynnelse jeg siktet til.»
Romanen Evig søndag følger ett år i Linnéa Myhres liv. Boka er et sterkt og selvutleverende portrett av en ung kvinne av i dag.
*
Jeg synes det er utrolig tøft av Linnea å skrive om sine psykiske lidelser, og hun har skrevet på en måte som gjør at jeg nesten følte hvordan hun hadde det.
Hun skriver om timene hos psykiateren Finn, hvor hun enkelte ganger nesten ikke har sagt et ord, om hvordan hun hver gang stresser for å komme seg dit, og når hun kommer inn på venteværelset er hun alltid for tidlig ute uansett.
Linnea setter ord på disse småtingene vi alle opplever omtrent daglig, og som helt sikkert flere enn meg også irriterer seg over; folk som skravler altfor høyt på toget, folk som hele tiden står og snakker om været i et uendelige, og hvordan enkelte kan gå rundt i gyselige grønne klær og likevel oppføre seg som om de eier hele verden....
Linnea skriver rett fram og ærlig, og med en humoristisk undertone innimellom, og da må jeg bare ta med et noen linjer fra side 138 - 139:
"Han møtte det uttrykksløse blikket mitt og smilte til det - for så å bare gå videre. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det. For hva var det han prøvde på? Gjøre dagen min bedre? Smile til en fremmed for å føle seg bedre? Leste han selvhjelpsbøker?"
Dette er en tankevekkende bok, som kan være nyttig å ha lest, bare for å forstå litt bedre hvordan spiseforstyrrelser og psykiske lidelser oppleves av de som sliter med det.
Jeg anbefaler boka og gir den terningkast 4.
Du finner boka hos:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar