Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg - Kjersti Annesdatter Skomsvold

 

 

Omtale fra forlaget (Oktober Forlag):

 

 

Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.

 

 

 

*

 

 

En pussig historie om Mathea som hele livet har unngått all kontakt med andre mennesker utenom mannen sin. Hun er redd for å bli lagt merke til, og hun er redd for å ikke bli funnet om hun dør alene i leiligheten når hun nå har blitt enke.

Det tok faktisk en stund før jeg forstod at hun nå var blitt enke, for hun levde fortsatt på samme måte som mens mannen levde. F.eks. var hun ute og handlet på hverdager så tidlig som mulig, for å på den måten unngå å treffe så mange mennesker, og hun gjorde alt hun kunne for å slippe å møte noen i oppgangen i blokka når hun hadde ærender ut.

Da Mathea begynte å finne fram ting til å putte i tidskapselen - hun ville den skulle representere den hun hadde vært, og håpet noen kom til å grave den opp etter hun var død - skjønte jeg at hun var alene i leiligheten, for mannen Epsilon  (eller het han egentlig Niels? Det var en av tingene jeg ikke helt fikk tak på) ville nok aldri godtatt at hun brukte flere dager på å plukke fram gamle "skatter" for å grave ned i plenen foran blokka....

 Det var noen morsomme hendelser i løpet av boka som fikk meg til å le høyt et par-tre ganger, men utover det grep den meg ikke særlig, rett og slett fordi jeg ikke helt forstod den, og det er mulig jeg prøver å lese den en gang til, for den er likevel en lettlest liten bok på drøyt 120 sider.

 

Jeg gir boka en 2'er.