Djevelkysset - Unni Lindell

 

 

Forlagets omtale (fra Aschehoug):

 

 

Vivian Glenne jobber på det lokale renseriet, er samboer med en taxisjåfør og har tre sønner. En kveld går hun ut i skogholtet bak rekkehusbebyggelsen med en spade. Hun kommer ikke tilbake i live.

Den dreptes femtenårige sønn, Dan, og vennen hans Jonas setter i gang en egen etterforskning. Lag på lag avsløres, og alt flettes sammen til et klamt nettverk av mistenkte og trekker de to guttene inn i mørke irrganger. En renserikunde som jobber på høyt nivå innen etterretning blir sentral. Det samme blir offerets eksmann, Arne Colin Andersen. Han bor på en planteskole utenfor Drammen. Og naboene Birgit og Frank Willmann har noe å skjule. Da drapsofferets yngste sønn blir hentet av mormoren sin i barnehagen, trår skygger av noe annet iskaldt frem. For Sebastian har ingen mormor!
Uhygge i nære familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelige forhold trekkes frem i lyset og setter fokus på både det sårbare og det farlige.

Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle har igjen en ny drapssak å løse. Om den ikke blir løst fort, vil flere dø. Deres kamp mot hverandre og kappløpet for å finne drapsmannen, driver dem mot katastrofen og ender i en intens jakt i et sumpaktig skogområde en regnvåt sommernatt. Men heller ikke i dette vanvittige dramaet er ting slik de ser ut som.

 

 

*

 

 

Det begynner å bli noen år siden jeg leste en Lindell-krim forrige gang, og enten har hun endret skrivestilen litt eller så er det jeg som har blitt mer kresen.... For dette ble ikke den opplevelsen jeg hadde forventet meg. Jeg har alltid likt bøkene hennes om Cato Isaksen, men i denne ble jeg flere ganger skuffet over skrivemåten hennes. Ta f.eks. disse utdragene:

".... Marian Dahle tenkte at Mørk var et passende navn for en hjernekrymper. Hun kommanderte den sorte bokseren Birka ned på gulvet og dumpet ned på den slitte skinnstolen psykiateren pekte på, vis-à-vis hans egen. Hunden hadde hvitt bless og hvitt bryst."

Hvorfor i all verden tar hun inn den siste setningen om de hvite flekkene på hunden på slutten?

og her:

"... Om en uke var det hans tur til å dra på ferie. De var voksne nå, Gard og Vetle, men Georg var heldigvis bare ti. Håret hans ble kritthvitt om sommeren. 22. juli var hans siste arbeidsdag."

Håret til Georg blir kritthvitt, ja vel....?

Rekkefølgen og sammenhengen blir helt feil for meg, og det dukker opp lignende tilfeller flere steder i boka. Mulig jeg henger meg opp i ubetydelige detaljer nå, men likevel...

Handlingen i boka går raskt framover, og handler om mordet på Vivian Glenne som har utnyttet og terget på seg flere misfornøyde elskere, og ikke uventet mistenkes flere av disse for å ha drept henne. Samtidig begynner sønnen på 15 sammen med bestekameraten en egen etterforskning, de har alltid drømt om å krige på samme måte som de gjør på dataspillene, og ser denne jakten som en mulighet til å overføre den «erfaringen» over i det virkelige livet.

Det er ganske mange med i handlingen, og jeg brukte litt tid på å skille alle fra hverandre, men etterhvert fikk jeg oversikten. Boka er delt inn i korte kapitler og avsnitter som omhandler de ulike som er med, og det er et stort pluss synes jeg, for da blir det heller ikke så mye unødig «utenomsnakk».

Forholdet mellom Cato Isaksen og Marian Dahle er fortsatt anspent og spesielt, han har ikke all verdens respekt for henne – og ja, hun går ofte sine egne veier som ikke alltid blir helt heldig for etterforskningen – men samtidig er det ikke til å komme bort fra at de to sammen får gjort unna mye bra etterforskningsarbeid.

At Marian trenger profesjonell hjelp har også vært tydelig ganske lenge, og i denne boka er det like før hun innser det selv også.

Siste tredjedel av boka var best, den var spennende, og jeg hadde faktisk ingen mistanke om hvem morderen kunne være før det ble avslørt helt på slutten av boka.

Jeg gir boka terningkast 4.